Ἐκ τοῦ λυρικοῦ ποιήματος τοῦ Ἴψεν τῷ 1875.
Min kære ven!/Φιλαίτατε!
De skriver mig bekymret til og spørger
Γράφεις μοι σὺ περίφροντις προσέτι ἐρωτῶν με
hvi slægten går så underlig fortrykt,
πρὸς τί τὸ γένος τουτοδὶ τόσῳ ματαίως βαίνει,
ej ildnes op i fryd og ikke sørger,
οὐ νόσου κοὐ χαρᾶς εἰσιν αἱ μέριμναι ἐκείνου,
men synes ruge på en uklar frygt, –
ἀλλὰ προβάλλει τὸ κακὸν ἀνεπαισθήτου τρόμου,..
hvi intet held formår at live ånderne,
πρὸς τί οὐδὲν ὃ δύναται ζωογονῆσαι πνεῦμα,
hvi ingen er sin egen modgangs dommer,
πρὸς τί οὐδεὶς αὑτὸς κριτὴς τὴν μάχην ἀντιφέρειν,
hvi hvermand tager skæbne-gunst og vånderne
πρὸς τί τὸ πᾶν ὃ πέπρωται, κακόν τε κἀγαθόν γε,
med sløvheds ro, og venter hvad der kommer.
ὁ ἐν ὑπνώσει δέχεται κἀναμονῇ ῥαθύμῳ.
Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare;
Μὴ ζήτει μου, ὦ φίλτατε, αἴνιγμα ἐπιλῦσαι·
jeg spørger helst; mit kald er ej at svare.
κρεῖττόν ἐστί μοι ἐρωτᾶν· ὡς κρῖναι οὐκ ἐκλήθην.

